- Hestene tror de er så forbanna intelligente fordi de kan springe venstresvinger på travbanen nedpå Fannrem. De skulle sett oss når vi springer i alle retninger på flukt fra ulven.
Jeg har beveget meg litt opp i høyden. Herfra har jeg god utsikt til den vakre dalen og elva som bukter seg gjennom det høstgule landskapet. Jeg ser fortsatt hovedveien hvor bilene suser avgårde og skinnegangen på Thamshavnbanen. I det fjerne ligger Trollheimens topper, hvor de høyeste allerede har fått den første påminnelsen om vinteren som er i anmarsj.
Hun har allerede presentert seg som Sølvi, den gråhvite sauen, som i motsetning til resten av flokken stikker hodet nysgjerrig ut av gjerdet. De andre skuler tanketomt mot meg, mens Sølvi gjør det hun kan for å oppnå kontakt.
- Hørte du ikke hva jeg sa? Det er ulv her.
- Seriøst, svarer jeg, uten å feste helt lit til det hun forteller meg.
- Dere skulle bare visst, dere som vaser rundt nede på Orkanger, breker hun og legger hodet på skakke.
- Livet som sau er urettferdig. Her gjør vi en skikkelig samfunnsinnsats hele sommeren. Bonden vår får både beitetilskudd, utmarksbeitetilskudd, areal- og kulturlandskapstilskudd, mens vi går her og eter gras og busker hele sommeren. Ensidig kosthold, sa du? Det er bare fornavnet - og hva er takken? Klarer vi å unnslippe ulven og komme oss hjem i fjøset, vet vi jo alle hva som venter oss.
- Å?
- Ikke lat som du ikke vet. Først frisørtime, så gratis enveisbillett til slakteren. Fristende, ikke sant?
Jeg stirrer beskjemmet ned på skotuppene, sparker forsiktig i grusen mens jeg febrilsk prøver å finne på noe å si.
- Hvorfor sier dere bæ, egentlig?
- Det er ganske enkelt da. En konsonant og en vokal, kan ikke bli særlig enklere.
Sølvi framfører et høyt og tydelig ”bæææææ”. Ullflokken bak henne løfter brått på hodene og ser mot oss med fårete blikk.
- Men du, jeg innrømmer at det å klippe seg er et høydepunkt, altså. Skikkelig kult å bli frisert av noen som virkelig kan det. Herlig å få skrelt av seg den krøllete, møkkete pelsen. Jeg prøvde å mase meg til spesialfrisyre i fjor - kort ved ørene og langt i nakken, litt sånn MacGyver-look. Frisøren forstod nok ikke trøndersk, endte opp helt ”skinna.”
Sølvi blir stille, stirrer på meg lenge og vel, akkurat som hun lurer på noe.
- Er det noe spesielt, spør jeg.
- Hva skal dere med all den ulla egentlig? Er det den derre strikkefestivalen på Orkanger som stikker av med det? Har de ikke annet å gjøre enn å strikke, alle de damene i byen? Har ikke noe å si for meg altså. Håper bare ulla mi blir en høyhalset herregenser, helst grå – det er ganske stilig, synes jeg.
Jeg humrer litt for meg selv. Må innrømme at jeg er litt imponert over dama.
- Hva med framtida, spør jeg, og angrer med det samme at jeg kunne stille et så klønete spørsmål. Kunne ha bitt av meg tunga.
- Tja, nøktern optimist, vil jeg si. Det er nok av grinebitere her i traktene, så jeg velger å være positiv inntil jeg ser slakteren i hvitøyet, for å si det på den måten. Overlever jeg høsten, skal jeg være fornøyd. Havner jeg i fårikålgryta lover jeg å se det positive i det også. Kunne endt verre – som smalahove, for eksempel. Det er skikkelig makabert, har jeg hørt.
Jeg blir stående og se litt på Sølvi. Har alltid tenkt at sauer ikke har så mye å bidra med, men denne dama virker til å ha langt mer mellom ørene enn hva man kan forvente.
Slik ser Sølvi for seg at politikerne kan framstå.
- Har du noe budskap til rikspolitikerne?
- Nei. Vi sauer har ikke stolt på politikere siden Liv Finstad mente sauer var ålreite dyr tidlig på 80-tallet. Den holdningen er nok borte i dag. Noen holder med oss, andre med ulven, men uansett så gafler de i seg oss sauer til slutt. Ulver i fåreklær – hele gjengen!