Det er selvsagt vanskelig å ha bastante meninger om intelligensnivået hos en ku, men sist lørdag traff jeg Reidun. Hun skulle vise seg å ha forbausende mye å bidra med.
Reidun lå i skyggen bak noen bjørketrær, med god utsikt over dalen og elva, da jeg stoppet bilen. Overraskende raskt var hun på beina og nærmet seg gjerdet som omringet henne og flere av hennes firbeinte venner på den grønne, frodige sommerenga.
- Skal du knipse bilde av meg, spør hun i det jeg er i ferd med å trekke fram min sorte telefon fra baklomma.
Jøss, kan du snakke, tenker jeg mens hun strekker hodet over gjerdet som skiller oss. Jeg bestemmer meg for ikke å gjøre noe større nummer av akkurat det.
- Tror du ikke jeg ser hva du tenker? Forresten heter jeg Reidun, sier hun mens hun gjør et elegant kast med det store, sorte hodet. Hva synes du forresten om frisyren min?
- Jeg tenkte akkurat jeg skulle kommentere den, lyver jeg så godt jeg kan, men må samtidig innrømme at til å sitte på en ku var den faktisk ikke så verst. Riktig så velfrisert var hun.
- Det er mange turister som stopper, skjønner du. Du er ikke den første som tar bilde av meg, for å si det sånn.
Jeg skjønner at dette kan bli en riktig så interessant samtale og tenker kjapt gjennom hva jeg kan spørre henne om. Hva vet vel jeg om kyr? Bortsett fra at kua har fire mager og sover bare 20 minutter i døgnet, at en norsk ku produserer 100 liter spytt i døgnet ved drøvtygging og kan melkes for imponerende 10 000 liter i året.
- Hvordan er det å være ku nå midt på sommeren i Orkdal, repliserer jeg, og angrer straks på at jeg ikke hadde forberedt et mer intelligent åpningsspørsmål.
- Det sier seg vel selv, gjør det ikke?
Hun gjør et kast med hodet i retning sine brune og hvite venninner, som skuler skeptisk, men nysgjerrig i bakgrunnen.
- Ganske ensformig egentlig. Den gjengen der er jo relativ uinteressant å forholde seg til 24/7, det ser du vel. Det eneste de bryr seg om er å drøvtygge, fise atmosfæren full av metangass og ligge i skyggen. Jeg har prøvd å innføre kuskit-bingo, men interessen er heller laber. Begrenset intellektuell kapasitet, hvisker hun lavt til meg så ikke de andre skal høre henne.
- Føler du at kyr har lavere anseelse enn hester i Orkdal?
- Definitivt! Her er det jo nesten sånn at hester går tur i parken i bynære strøk, selv om det jo ikke er tillatt. Skulle gjerne hørt oppstyret hvis vi hadde tatt oss en tur i Orklaparken, rautende i samlet flokk. Det hadde nok skapt brudulje. Nei, hesten har rangen i Orkdal – et hestehode foran alle andre.
Reidun er svært fornøyd med egen frisyre, men har ikke mye godt å si om sine medsøstre.
Jeg drister meg til å spørre Reidun om hun har noen formening om hvilke tanker vi mennesker egentlig har om kyr. Det var som å putte på en femmer.
- Høh, jeg vet i hvert fall hva de lærer på skolen. Jeg kom over en stil som en skoleelev i hovedstaden hadde skrevet. Det var ikke videre imponerende lesing.
“Kuas munn kalles mule, det er nok fordi den sier muuuuh. På den bakerste delen sitter halen. Den bruker kua til å jage vekk fluer med, så de ikke skal falle ned i melka og drukne.”
- Makan! Reidun rister på hodet.
Jeg skjønner at det er en riktig så oppegående eksemplar av arten jeg har framfor meg, og spør om hun følger med i lokalpolitikken i Orkdal, stolt over å ha hevet standarden på spørsmålene mine.
- Ingen kommentar. Men til og med her oppe på jåren har vi fått med oss at det krangles om hvem som utfører mest dugnad. Det ville imidlertid vært rene kugalskapen av meg å ha noen meninger om temaet. Jeg har nok med å holde de brysomme fluene unna, for å si det på den måten.
Reidun snur seg, vifter med halen og setter kursen mot resten av den drøvtyggende forsamlingen, i det hun utbryter:
- Jeg sier som Gud:
“Jeg skapte kua egentlig bare for å vise Lars Monsen at tamme dyr også er ålreite dyr.”